Dørene åpner 19:30 – Konsertstart 20:00

I løpet av de siste 10 årene har Gard Nilssen etablert seg som en av landets mest aktive og ettertraktede trommeslagere.

Han er kjernemedlem i band som Bushman’s Revenge, Cortex, Team Hegdal og i senere tid sPacemoNkey, er sentral i backingbandet til Susanne Sundfør, samt har medvirket i en rekke andre større og mindre prosjekter.

En på alle måter imponerende CV som inneholder ulike former for kontemporær jazz, akustisk som elektrisk, samt annen eksperimentellvillig musikk. En slags rød tråd går det likevel igjennom alle prosjektene han medvirker i; energi, spilleglede, kreativitet og kvalitet. Det er tydelig at Nilssens musikalske kvaliteter blir satt pris på innen et bredt spekter av moderne musikk, og han begynner da også å bli lagt merke til blant et større publikum.  Gard Nilssen’s Acoustic Unity platedebuterte i 2015 med den forrykende “Firehouse” på Clean Feed, et album med energisk, spenstig, tidvis kompleks men samtidig i høyeste grad medrivende jazz som frisker opp det klassiske saksofon, bass og trommer-formatet. Utgivelsen fikk svært god mottakelse både her til lands, blant annet med Spellemann-nominasjon, men ikke minst i utlandet med bl.a annmeldelse i New York Times. Med seg i bandet har Nilssen Petter Eldh på kraftfull og elastisk kontrabass, og André Roligheten på jublende og begeistret saksofon.

Annmeldelser ”Firehouse” 2015

The Drummer Gard Nilssen and the Trio Waxwing Release New Albums

The Norwegian drummer Gard Nilssen is best known for his work with the three-piece bands Puma and Bushman’s Revenge, which put a gnarly twist on jazz-rock, driven by distorted electric guitars. “Firehouse” (Clean Feed), his sanguine debut as a leader, features a trio pointedly named Acoustic Unity, with the saxophonist André Roligheten and the bassist Petter Eldh, two more busy players on the European circuit. (Mr. Roligheten, from Norway, is a member of the improvising duo Albatrosh; Mr. Eldh, from Sweden, works in a trio led by the British pianist Django Bates.) Mr. Nilssen and his partners make a respectable free-bop ruckus, earthy and often swinging. Though it’s a drummer’s band, Mr. Roligheten grabs the ear as a soloist, especially on tenor saxophone, which he plays with a gusty fluency. The tunes are sturdy constructions, and the band muscles through them with a clear grasp of precedent, evoking some Sonny Rollins here, some Peter Brötzmann there — and on the closing track, “Life, Somewhere Before the Exit Sign,” the late-1960s Keith Jarrett Trio.

Nate Chinen- New York Times

Norwegian improvisers, inspired by their country’s natural beauty and well funded by its arts-friendly, oil-rich government, have created a distinctive niche in the arena of world jazz. Three recent releases reveal three versions of the “Nordic tone”. Drummer Gard Nilssen has been active over the last decade with diverse groups like Bushman’s Revenge and Puma, only recently assuming leadership responsibilities on his Acoustic Unity trio’s Firehouse. With Swedish bassist Petter Eldh and saxophonist André Roligheten, another Norwegian, the album offers a short, sharp set of original compositions, each theme serving as a springboard for collective exploration and as a decisive point of return. The music is notable for its egalitarian ethos, the sharing of sonic space and ideas and for its prevailing mood of freedom and abandonment without recourse to overt melodrama. “Roundtrip”, for example, enjoys ecstatic moments that never spin completely out of control. The full-blown bravado of “Mojo” and “Turtlehead” are tempered by the relaxed mood of “The Resistance” and ethereal ambiance of “Life, Somewhere Before the Exit Signs”, which ends on a low, sweet tenor note.

Tom Greenland (New York City Jazz Record)

Heading more directly towards the heart of cacophony were the outstanding and powerful trio Gard Nilssen`s Acoustic Unity, playing a hotel restaurant in downtown Bergen. Nilssen, familiar in pop as Susanne Sundfør’s drummer and in improv as half of sPacemoNkey, had teamed up with sax playing Motorpsycho collaborator André Roligheten and bassist Petter Eldh. As the handle Acoustic Unity implies, there is a fusion aspect to the trio. But this is not a music rooted in the Sixties or Seventies. The continual and rolling crescendos were akin to hardcore punk. Of the off-festival shows, this was the highlight.

Kieron Tyler –The arts desk (live)

There is nothing at all transparent about the robust Firehouse, a most striking album birthed by the always fertile world of Norwegian genre-blurring experimenta and jazz. Firehouse is by Gard Nilssen’s Acoustic Unity, a sax, double bass and drums trio led by the eponymous percussionist. This turbulent album takes the craziness of Bitches Brew and adds a punk-style attack. If three well-schooled jazz musicians were force-fed Motörhead, this would be the result.

Kieron Tyler- The arts desk (record)

One of Norway’s most respected drummers, Gard Nilssen‘s multiple collaborations reflect his wide-ranging sonic palette. He can illuminate any setting with his ceaselessly inventive drumming, but it’s his own projects—either led or co-led—that perhaps reveal most about his driving forces.

Drumming Music (Gigafon, 2013) was a daring unaccompanied venture that saw Nilssen summon the spirits of John Zorn, Zen Buddhism and any number of master percussionists, an epithet that surely also applies to him very well. That recording was an all-acoustic outing and this showcase in Augustin hotel, downtown Bergen, presented the live premiere of his acoustic trio, the aptly named Acoustic Unity.

In a brief set lasting just over twenty minutes, the trio of Nilssen, bassist Petter Eldh and saxophonist Andre Roligheten gave a blistering performance of free-jazz where bone-shuddering rhythms underpinned sinewy tenor explorations.

Furious fast-walking bass, a drumming blitz and Roligheten’s scurrying improvised lines created a dense wall of sound, though there was space for a measured, unaccompanied bass solo—an island of repose—before the trio put its foot on the gas once more.

At one point Roligheten played tenor and soprano in unison—reviving memories of Roland Kirk—for harmonic effect rather than mere showmanship. Once more the energy abated, with Nilssen switching to brushes and ushering in a lyrical passage that was striking in the wake of the preceding maelstrom.

The hard-grooving “Adam’s Ale,” from the trio’s forthcoming debut release Firehouse (Clean Feed, 2015) saw Nilssen and Eldh keep a tight rhythmic rein as Roligheten cut loose, his stuttering/charging phrases replicated or embellished by the ever-alert Nilssen. It was thrilling stuff and it all ended just a little too soon.

Ian Patterson – Allaboutjazz (live)

En av vårt lands viktigste trommeslagere for tiden heter Gard Nilssen. Med høyt aktivitetsnivå og sterk kvalitet har han skjøvet frem det beste i en rekke band. Zanussi Five, Cortex, Mathias Eick, Team Hegdal, Space Monkey, Puma, Bushman´s Revenge og Lord Kelvin er noen av dem. Det enorme feltet disse gruppene representerer, forteller mye om Nilssens sammensatte orientering.

Firehouse er blikket vendt bakover i retning av 50- og 60-tallet og datidens nyskapende jazz. Gard Nilssen´s Acoustic Unity beveger seg inn i historien og tar eierskap i den, men nøyer seg ikke med det. Kraften i uttrykket og arrangementenes friske karakter tar musikken inn i vår tid. Alt er selvkomponert. Saksofonist André Roligheten formidler med dyp innlevelse og mye overskudd og hekter seg på Nilssens beat og swing med overbevisende styrke.

Den svenske bassisten Petter Eldh er både smidig og pågående og bidrar til at summen av bass, trommer og saksofon blir langt høyere enn tre. Lytt til åpningssporet «When pigs fly» og spør deg om dagens jazz står stille på bakken. Svaret vil sveve deg i møte, før de intrikate arrangementene er avsluttet.

Den evnen disse tre musikerne viser til å reformulere og finne sitt eget, er helt avgjørende for musikkens steg videre. Gard Nilssen´s Acoustic Unity bruker speilet til å orientere seg fremover.

Arild R Andersen- Aftenposten 5/6 (plate)

Etter å ha spilt i et utall forskjellige sammenhenger, som Arild Andersen Sextet, Spacemonkey, Bushman’s Revenge, Asatro Sonic, Puma, Zanussi 5, Lord Kelvin, Team Hegdal, Scent of Soil, Obara International Quartet, Susanne Sundfør, Trondheim Jazzorkestra, Cortex,pluss en egen solo trommeplate. Men nå står han altså fram som bandleder for sin Acoustic Unity, sammen med saksofonisten André Roligheten og bassisten Petter Eldh.

Og for en trio det er blitt!

Da jeg anmeldte den seneste plata med Team Hegdal i går, sammenlignet jeg bandet med Henry Threadgill’s AIR-prosjekt. Med Nilssens nye trio er vi midt i AIR-land anno 2015!

Fra første tone i åpningssporet «When Pigs Fly» er det full rulle fra alle tre musikerne. Jeg tror jeg aldri har hørt Roligheten så til de grader frampå som her. Han vrir og vrenger ut de flotteste soloene på saksofonene, og går virkelig på som angripende spiss, for å bruke fotballspråket (en idrett mange vil hevde man ikke har greie på i det området av Norge hvor både Roligheten og Nilssen har sitt opphav). Ved siden av Roligheten, pisker Nilssen de andre foran seg, som den kapteinen han er, og bak det hele brumler og herjer den svenske Petter Eldh som om det gjaldt livet.

Komponeringen av disse flotte låtene er fordelt mellom musikerne, Roligheten har gjort fire, Nilssen har gjort to, mens Eldh står ansvarlig for en av låtene. Sistesporet, «Life, Somewhere Before The Exit Signs» har de tre gjort i fellesskap.

Hele veien er det fullt trøkk og en vanvittig energibruk. For å fortsette i fotballterminologien, så er det rett i angrep Og hele veien swinger det nesten infernalsk av musikken.

I fjerdesporet, den fine «Salad Days» legger de seg riktignok litt bakpå, eller i forsvar. Her får vi en aldeles nydelig bass-solo fra den svenske forsvarsspilleren, og Roligheten leverer et nydelig soloraid på venstrekanten, hvor han ikke stresser, men lurer motstanderen med teknisk og vitalt spill.

I «Mojo» er alle tre igjen i angrepsposisjon. Her høvler de over all motstand, og Nilssens trommespill er «rett på mål». I Eldhs «The Resistance» får vi intelligent spill med svenskeimporten i førersetet, og de roer litt ned igjen etter forrige angrep i «Mojo». Men også her får vi nydelig spill fra alle tre. Rolighetens sopransaksofon briljerer over Eldhs solide bass-spill, og bak det hele stryrer kaptiein Nilssen laget i de rette posisjonene.

Rolighetens «Turtlehead» ligner litt på forrige låt. Heftig og swingende bass- og trommespill under Rolighetens fine og overlegne saksofon.

Og så avsluttes «kampen» med felleslåta «Life, Somewhere Before The Exit Signs», en seiersrunde for å takke fansen i venstre sving. En fritt improvisert liten sak som bare beviser at vi her har å gjøre med tre musikere som har funnet hverandre i dette spillet. Solid hjemmeseier!

Jan Granlie- Salt Peanuts (plate)

Her går det unna!

Trommeslageren Gard Nilssen er en bortimot utømmelig krukke av energi og kreativitet. Her er han endelig sjef for eget band også.

André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen skaper noe så voldsomt liv i leiren.

Gard Nilssen runder den anstendige alder av 32 år om noen dager. Sin relativt unge alder til tross har en av Skiens største sønner – og de er det mange av i kultur- og ikke minst jazzverdenen – siden Henrik Ibsen, har Nilssen markert seg voldsomt både innen- og utenlands og i et enormt antall band og sjangre. Om det er i elevert pop/rock-sammenheng med Susanne Sundfør, urtøffe Bushman´s Revenge eller i melodiske landskap med Mathias Eick eller i åpnere settinger som Cortex og sPacemoNkey, så er Gard Nilssen hjertelig tilstede – og gjerne på samme kveld hvis det er mulig!

Noe forteller meg at Nilssen med sitt alvorlige aktivitetsnivå må være en av SAS´ aller beste kunder – vi snakker nærmere 250 reisedager i året kloden rundt. Basert på kvaliteten Nilssen leverer uansett hvor og i hva slags konstellasjon han dukker opp, så blir det neppe færre dager i åra som kommer heller.

Ei god stund fremover hadde det vært hyggelig om mange av disse dagene hadde gått med til hans relativt ferske trio Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og nok en ung Skiensgigant, André Roligheten, på saksofoner, har Nilssen laga et statement som forteller oss om både en musikant og et kollektiv som har fullt grep om den moderne jazzhistoria samtidig som de tar den med seg inn i 2015.

For noen dager siden forlot ikonet Ornette Coleman tida og sjøl om “Firehouse” blei spilt inn for et år siden, så oppleves det på sett og vis som en hyllest til akkurat Coleman. Som i hans banebrytende kvartett med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden, så finnes det heller ikke her noe akkordinstrument. Det gjør det hele åpnere og løsere og betyr mer ansvar for de tre – noe de løser på et framifrå vis. Alle tre bidrar med låter pluss at en er unnfanga i fellesskap.

Det er et vanvittig trøkk og energi, en enorm vilje og en solid retning i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi har nemlig med tre av de mest uttrykksfulle unge jazzmusikantene i vår del av verden å gjøre – hvor som helst i verden for den sakens skyld.

Tor Hammerø

Kruttsterk Triojazz

Trommeslager Gard Nilssen (32) ble kjent for et større publikum da trioen Puma vant Jazzintro-finalen under Moldejazz i 2006 og dermed ble kåret til Årets unge jazzmusikere. To år seinere var det saksofonist André Rolighetens (30) tur til å stikke av med samme heder som halvparten av vinner-duoen Albatrosh, og nå, med den jevngamle svenske bassisten Peter Eldh som tredjemann på laget, utgjør de to skiensmusikerne den albumaktuell Gard Nilssen’s Acoustic Unity.

Muskelspillende

Den høytempererte debutplata har fått det passende navnet «Firehouse» og inneholder fire låter signert Roligheten, to Nilssen og én Eldh. Den kollektivt improviserte avrundingen «Life, somewhere before the exit signs» er naturlig nok kreditert alle tre, og er ett av de få «nede»-strekkene på et album som gjennom sine 37 fulladede minutter stort sett byr på særdeles vitalt og muskelspillende triokjør med en saksofonistisk ildsprutende Roligheten dansende på glødende bass/trommer-kull levert av to nådeløse fyrbøtere.

Nilssen, som må være landets travleste trommeslager med sommertimeplanen full av jobber med bl a Susanne Sundfør, Cortex, sPacemoNkey, Team Hegdal, Trondheim Jazzorkester, Zanussi 5 og ikke minst polsk-norske Obara International Quartet, er overalt i denne ekspressive triomusiseringen i grensestrøkene mellom tonalitet/fast rytmikk og frijazz/friimpro. Men trommedetonasjonene er hele tida velplasserte og drivet uopphørlig, og sammen med en like utadvendt og offensiv Eldh swinger han bokstavelig talt Roligheten ut i passasjer som saksofonisten fullfører med fynd og klem, med ekko av både tidlig Rollins, Ayler og Brötzmann i kraftutfoldelsen. Rolighetens repertoar inkluderer – som etter hvert godt kjent – en betydelig palett av overblåsningsteknikker, leppelyder og andre effekter, og han benytter dem med stadig større omhu og dermed virkningsfullhet i det etter hvert svært imponerende og personlige uttrykket han har utviklet siden 2008.

Viktig vindu

«Firehouse» utkommer på det portugisiske selskapet Clean Feed, som etter hvert har blitt et viktig internasjonalt vindu for norsk samtidsjazz. All Includeds «Satan in Plain Clothes» og Universal Indians/Joe McPhee’s «Skullduggery» er to andre, norske (mest) nyere utgivelser på dette selskapet, som også har Zanussi 5 og Friends and Neighbors i en stall som teller flere av USA og Europas ledende moderne jazzmusikere pr 2015. Verdt å følge på clean-feedrecords.com

Terje Mosnes- jazzinorge.no/jazznytt

Brennbar jazz

Det er få som spiller bedre trommer enn Gard Nilssen for tiden. Det er i alle fall ikke mange som spiller mer.

Han er en meget aktiv og allsidig musiker kjent fra en lang rekke jazzprosjekter, samt powertrioen Bushmans Revenge og som turnémusiker for Susanne Sundfør. Hans nye band Acoustic Unity er utfylt av André Roligheten på saksofoner og Petter Eldh på kontrabass, og de gnir sin individuelle musikalitet sammen i en uimotståelig livaktig trioenhet. Åtte lekne komposisjoner delt mellom de tre, ofte intenst fresende, andre ganger mykt som nyslått gress.

Audun Vinger- Dagens Næringsliv

Liv med Gard Nilssen

Når plata heiter ”Firehouse” og trioen er Gard Nilssen´s Acoustic Unity, så er det rikets kanskje mest etterspurde trommeslagar som er på farten.Denne gong med eige band på merket Clean-Feed, der han før har vore med Zanussi 5 og live med sitt eige Cortex. Med André Roligheten på saxofon og svenske Petter Eldh på bass (alle låtskrivarar), er det duka for alt frå hard core til ekte, hardstvingande vare som t.d. på ”The resistance”, og det er meldt ”life” der ute ”somewhere before the exit signs”.

Roald Helgheim-Dagsavisen

 One of the best records in June 2015

http://www.europejazz.net/articles/europe-media-chart-june-2015

 

Gard Nilssen’s Acoustic Unity – Firehouse (Clean Feed, 2015) *****

A recommendation: get this album, plug in, crank the volume and find something to busy your eyes and hands. That’s not to say this is capable background music. On the contrary, it’s a rush to the forefront that enhances every little movement. Just this week, I’ve used it to drive, to cook, to dance with my wife, and yes, to leave the world behind for a few blistering half hours. The story goes: Gard Nilssen, a longtime fan of both saxophonist André Roligheten and bassist Petter Eldh, found himself in Oslo at the same time as the other two European-circuit men. He asked and they agreed to link up in the studio one summer night. No rehearsals, no charts. That the product of the meeting is something so groove-wound is both surprising and perhaps the only way it could have been.

Throughout the opening three song salvo of ‘When Pigs Fly’, ‘Roundtrip’ and ‘Adam’s Ale’, we’re treated to sounds of intense complexity that never become academic. No matter how insistent Nilssen’s rolls become or how revelatory Roligheten’s responses, the tunes thrive because of their soul. It’s a powerhouse opening that gives way to a more languid ‘Salad Days’ before Eldh’s bass – tethered and purposeful to start – comes stomping back in to the track around the 1:30 mark following Nilssen’s stabs at the original theme. And just as the tune lays itself down to rest, the band roars back with the thunderous and race-like ‘Mojo’. An exhilarating juxtaposition, the movement from ‘Salad Days’ to ‘Mojo’ feeds the back half of the album, from Roligheten’s spirited blasts on ‘The Resistance’ to Eldh’s insistent pulls at Nilssen’s kit to close ‘Life, Somewhere Before the Exit Sign’.

Perhaps there lacks enough invention amidst the improvisation – or enough reinvention, given the influences. But it’s accessibility is deceiving. They aren’t playing down to less discerning ears as much as conjuring something so relatable simply because it doesn’t lose its grip on melody in its prevailing physicality. The “Acoustic” is fitting for more than just fidelity to instrumentation; it’s the sound of three friends finding that ‘cosmic nod’. By his own estimation, Nilssen said it only took around six hours to construct. There’s a lot to be lost in a variety of ways from that studio in Oslo to my computer in New Orleans; but, when Nilssen calls the sessions “pure magic,” there’s little between us but agreement and, for my part, thanks.

-The freejazzblog.org   by Joel Barela

5/5 stars

Drummer Gard Nilssen leads a trio with Petter Eldh on bass and Andre Roligheten on saxophones on their debut album as Acoustic Unity. They play a tight and muscular form of modern jazz with aspects of free improvisation and deep group empathy. The track “Round trip” has a very exciting full throttle drums and probing saxophone, which gives the music a enjoyable sound, and develops into a barreling collective improvisation. High pitched and clipped bass led the trio into a choppier section where they are able to fully occupy the available space with the tight bass and drums supporting the saxophone. The group radiates confidence on “Adam’s Ale” where their shrewdness allows them to move in a fast and intact fashion with Roligheten soloing over taught bass and tight cymbals. They carve a clear path through their improvisation, diving right in with muscular and exciting zeal. “Mojo” is a short but thrilling track taken at a blazing speed where sparks of energy erupt into a blast furnace of fire with howling saxophone and battering ram drums. They have a multitude of ideas and use them to create a freely improvised section that is awe inspiring in its ferocity. There is quite a melodic feeling to “The Resistance” where spacious drums and soprano saxophone carve the air at will. The action of the drums slowly picks up along with some excellent bass playing where Eldh displays a wealth of melodic ideas and structural support. Roligheten is a seeker on this track alternating choppy shorter flutters and phrases with longer spiraling tones. “Turtlehead” has Roligheten moving back to tenor saxophone moving briskly along with Nilssen whose drums are straining at the leash. The thick and muscular bass completes the scene and really exemplifies the potent nature of this trio. They hit an excellent grove that is uptempo but vey well controlled where the bass and drums are locked in as one monster duo and the saxophone is able to move in a nimble fashion at will. This is a powerful unit that has a lean and potent sound, exemplified when Roligheten circles ever faster before lifting off into an explosive solo.

Tim Niland –Music & More

With his new Acoustic Unity threesome Norwegian drummer Gard Nilssen enters the saxophone trio stakes with an ebullient swagger. Since coming onto the scene in 2006, Nilssen has become an in-demand figure, featuring in outfits such as Cortex, bassists Arild Andersen‘s sextet and Per Zanussi‘s quintet. On Firehouse, the group carves out a distinctive identity manifest in tight, sometimes involved, arrangements which provide launchpads for focused group exploration set firmly in the jazz lineage. At times in their raw energy they recall another Scandinavian power trio in The Thing, while at others their garrulous nature even evokes Sonny Rollins‘ trio excursions.

Nilssen and Swedish bassist Petter Eldh form a compact rhythm section. On drums, the leader combines clout and precision, in the manner of his compatriot Paal Nilssen-Love, while Eldh proves muscular yet melodic. Much rests on the shoulders of saxophonist Andre Roligheten fronting the trio and he makes the most of the ample space afforded him. While remaining largely within the tonal tradition, he works rhythmic motifs hard. A fluttering melismatic tremolo forms one of his favorite gambits on tenor and soprano saxophones.

Although often perfunctory, the themes in the 37-minute set, drawn from each member, encompass a broad range, and go through numerous transformations. Staccato tenor and drums start the reedman’s “When Pigs Fly” with a bang, before blooming into a fast walk. Both saxophone and drums call upon the jerky head at different points to invigorate proceedings. A short reflective passage for tenor and bass precedes a return to the recurring opening cadence. On the leader’s “Roundtrip,” Roligheten exchanges phrases in a call and response sequence with knotty bursts of drum and bass, increasingly overlapping before gradually deconstructing into burps and flickers. But then in another unexpected shift, a cantering Latin feel develops to inspire preaching saxophone.

By way of contrast at the extremes, “Salad Days” showcases breathy tenor and lyrical pizzicato as the trio switches into ballad mode, while “Mojo” is all violent churning turbulence and squalling saxophone skronk. Eldh’s “The Resistance” features light airy folk-tinged soprano with a loping groove. Jointly credited to all three principals, “Life, Somewhere Before The Exit Signs” begins with tenor keypad pattering squawks and drone over an atmospheric shuffle, and closes with what could pass as a brief theme statement. Notice is served that these are three names to watch out for.

Track Listing: When Pigs Fly; Roundtrip; Adam’s Ale; Salad Days; Mojo; The Resistance; Turtlehead; Life, Somewhere Before The Exit Signs.

Personnel: Gard Nilssen: drums; Petter Eldh: double bass; André Roligheten: tenor and soprano saxophones.

All About Jazz w/ John Sharpe

Ny norsk jazz utgis på CD og vinyl i strie strømmer, uansett hvor ivrig mange snakker om plateformatets snarlige død. Mange norske jazzplater kommer på norske selskap, men mange gis også ut av utenlandske selskap. Det portugisiske selskapet Clean Feed har i de seinere åra presentert mange norske band, og i motsetning til det tyske ECM, som har mange norske musikere i stallen, er den musikken Clean Feed sender ut, som oftest full av temperament, energi og temperatur. Linjene bakover til Ornette Coleman og Albert Ayler er nok noe lettere å spore på mange av Clean Feeds produkter enn på Manfred Eichers utgivelser. Gard Nilssen er utvilsomt en av klodens travleste trommeslagere. Alle som har hørt han, skjønner hvorfor. Han er med i en ufattelig mengde band, men han har i noen måneder nå brukt mye tid på sin relativt nye trio. Her har han med seg saksofonisten André Roligheten, som også er svært etterspurt. Spillet hans på denne plata kommer definitivt til å øke etterspørselen, for makan til kraftfullt, drivende og temperamentsfullt saksofonspill er det sannelig ikke lett å spore opp. Tredjemann er den svenske, nå Berlin-bosatte, bassisten Petter Eldh. Han kjenner vi i Norge godt fra hans samarbeid med Marius Neset i flere band. Noen av oss vil også med glede erindre en konsert på Kongsberg Jazzfestival i 2010 med det originale bandet Schneeweiss und Rosenrot. Der spilte Petter Eldh bass.

Gard Nilssen’s Acoustic Unitys første plate heter ‘Firehouse’, og det er sannelig et passende navn! Her er det en vitalitet og et trøkk uten like gjennom størstedelen av plata. Det er et intenst liv i denne musikken. Eldh og Nilssen skaper et sprelsk og rytmisk fundament som sender Roligheten ut på de heftigste utflukter. Trioen har utvilsomt sitt eget uttrykk, men det er ikke til å unngå at noen av oss tenker tilbake i jazzhistoria på trioer med samme besetning, som en tidlig Sonny Rollins eller Ornette Coleman. Til tider kan vi få assosiasjoner til The Thing. Legg så på en knivsodd Peter Brötzmann, og vi er i nærheten av en situasjonsrapport. Men bare i nærheten! For musikken som disse tre formidler, er i høyeste grad deres egen, og det er samtidsjazz!

Jazz Evidence presenterer denne trioen på Energimølla den 2. november. Da bør det bli trangt om plassen!

– Tor Dalaker Lund

Scroll to Top